Kisse og Tyson

Malviknytt hadde avtalt å møte Kristine Nøstmo for å slå av en prat om livet, fotballen og hva som annet måtte dukke opp.

Kristine fikk bestemme sted, og hun var rask til å si at det måtte bli på fotballbanen i Hommelvik.

– For det var der det hele startet, forteller hun.

Kristine NøstmoHommelvik IL
Kristine startet med organisert fotball i regi av Hommelvik IL, alt i andre klasse og hun gikk da på den gamle barneskolen i Hommelvik. Men hun husker godt at hun også før den tid brukte å leke masse med ball.

– Siden jeg bodde på Grønberg var det en selvfølge å begynne i HIL, sammen mine bestevenner. Det er faktisk de samme bestevennene jeg har den dag i dag, forteller Kristine.

I 2010 skiftet hun ut den grønne spillertrøya til Hommelvik IL, med fargene til Malvik IL og mener selv det ikke var noe dramatikk rundt dette.

– Jeg hadde vært i HIL lenge, jeg hadde lyst til å prøve noe nytt og HIL hadde ikke noe seniorlag. Noen av vennene mine sluttet med fotball og noen ble igjen i HIL. Men det har faktisk vært kjempegodt miljø både i HIL og i MIL, og det viste seg jo at akkurat det lønnet seg for meg å skifte klubb da, forteller Kristine.

Ble keeper i Malvik IL
Frem til hun begynte i MIL hadde hun vært på Øya, stort sett hver dag om sommeren og i Abrahallen hver eneste helg i løpet av vinteren. Det var først da hun begynte i MIL at hun startet med å være keeper på laget. Tidligere hadde hun stått på enkelte straffespark og steppet inn som reserve.

– Faktisk ble de nye lagvenninnene på Malviklaget overrasket da jeg sa jeg ikke hadde stått så mye i mål. De trodde jeg hadde stått i mange år. Jeg har alltid vært litt stor i kroppen og jeg finnes ikke ballredd. Skjøt tidlig langt og gikk gjerne inn i hodedueller, så jeg tror nok det spillte en viktig rolle, sier Kristine.

Kristine forteller om tiden som ny på laget i Malvik IL og hvordan forsvarsrekka på laget har blitt gjengen hennes i dag.

– Jentene bruker å si at dem har vært med å gjort henne til den fotballspilleren hun er i dag, forteller Kristine med et smil.

Kontrakt i julegave
Julen 2011 signerte hun med Trondheims Ørn. Da hadde det stått mellom Kattem eller Trondheims Ørn, og det var sportslig leder Øyvind Haugan som på vegne av Malvik IL hadde forhandlet frem avtalen.

– Husker godt at jeg gav den signerte kontrakten i julegave til pappa, forteller Kristine og husker tilbake og sier hun syntes hele prosessen gikk veldig fort.

Så i januar 2012 var det klart for Kristine til å begynne å spille på selveste Trondheims Ørn. Hun hadde tidligere fått være med på fotballskoler og noen treninger, men nå skulle hun bli en del av laget.

Landslaget
Hennes talent har blitt lagt merke til, og i 2012 spilte hun kamper for Norge jenter J19, hvor det ble seier både mot Belgia og Tjekkia, men dessverre 3-1 mot Portogal.

I 2015 spilte Kristine på laget Norge kvinner U23, hvor Norge møtte Sverige i mai og resultatet ble 1-2 til Sverige.

Kampen hun husker best
Malviknytt utfordrer Kristine til å fortelle leserne hvilken av alle de kampene hun har spilt, hun husker best.

– Den kampen jeg husker best er en kamp mellom MIL og Trondheims Ørn, som ble spilt om våren eller sommeren i 2011. Jeg spilte enda da på MIL og hadde begynt å stå fast i mål. Trondheims Ørn var også da veldig gode, men vi i MIL rett og slett rundspilte dem. Jeg husker at vi jublet som om vi hadde vunnet gull. Alle på laget storspilte og den kampen vil jeg nok alltid huske på, sier Kristine.

Ellers forteller hun om gode minner, om kamper, turer og opplevelser. Om sammensveisede vennskap mellom foreldre og vennskap som bortimot har gått i arv gjennom generasjoner.

– Vennene mine utenfor laget kommer ofte å se meg spille kamper, det er veldig hyggelig, og jeg husker spesielt cupfinalen i 2014, da hadde vennene mine laget seg t-skjorter og på de sto det ulike bokstaver som dannet kallenavnet mitt, «Kisse» når de stilte seg opp. Det var kjempekoselig og veldig artig, forteller Kristine.

Sjarmerende ung dame
Kristine er ei blid, hyggelig og sjarmerende ung dame på 23 år og hun er opprinnelig fra Nedre Grønberg. Der har hun vokst opp sammen med mor, far, en bror og en søster.

Hun forteller om en aktiv familie med både fotball og håndball. Hun minnes at hun både syklet og gikk til fotballtreningene, men at begge foreldrene både var og er helt fantastiske.

– Pappa var også treneren vår, så han var naturligvis med på alle treninger og kamper. I tillegg prater jeg mye fotball med pappa. Både mamma og pappa har betyd veldig mye for meg og min karrière. Det har aldri vært noe stress rundt dette, de har vist en glede og alltid stilt opp for meg. Jeg tror faktisk ikke det hadde vært det samme hvis mamma og pappa ikke hadde gjort det. For ikke å snakke om alle årsavgiftene, dugnadene og alt utstyret både mamma og pappa har bidratt med.

Bortskjemt
Siden hun er den yngste av ungene, er hun nok bevist på at hun har vært og muligens fremdeles er en smule bortskjemt.

– Jeg er nok bortskjemt. Jeg er nok en liten attpåklatt, for det er aldersforskjell mellom oss søsknene. Jeg var heldig som hadde en mamma som var mye hjemme, og jeg tror både søsteren min Elisabeth, og min bror Bjørn-Ove er enige i at jeg var ganske så bortskjemt. Jeg så veldig opp til mine storesøsken i oppveksten. Hadde lyst til å gjøre alt de gjorde og det blir det krangel av. Så selv om jeg har opplevd min del av intriger og krangler, så har alt vært med på å gjort meg til den jeg er i dag og jeg vil si jeg har hatt det som kalles en sunn oppvekst, med mange venner og en herlig familie. Faktisk må jeg si at mamma, pappa og venner er det jeg trenger over alt i hele verden, forteller Kristine.

Det er tydelig at familie og venner betyr mye for Kristine og det er ingen diva fakter å kunne spore hos henne og hun fremstår som både ydmyk og lite selvhøytidelig.

Tacofredag og gullrekka
Hun forteller ærlig at forholdet til foreldrene bare har blir bedre og tettere. Hun forteller at hun rett og slett elsker tacofredag og gullrekka hjemme hos mamma og pappa.

– Jeg er glad i mat da, men jeg overspiser ikke. Vil nok si jeg har et sunt forhold til mat, men ost og rømme på taco må det jo være. Det er artig å lage mat og jeg liker å lage mye nytt. Mamma har sagt jeg burde blitt kokk, og når landslaget hadde kokkekurs syntes nok jeg det var ekstra artig. Husker jeg tidlig at jeg blant annet laget min egen matpakke og var alt på den tiden opptatt av smak og innhold. Vi har snakket om å lage en kokebok på laget. Da med alle spillernes signaturoppskrifter. Det hadde vært kult å få til, sier Kristine.

Beskriver seg selv
Når Kristine får utfordringen med å beskrive seg selv både positivt og negativt, må hun tenke litt for spesielt det positive det sitter nok litt langt inne.

– Kan jo si at jeg er utadvendt. Bryr meg ikke så mye om hva andre sier. Er rettferdig, ydmyk og har lyst til å ha en god tone med alle. Er nok ofte den som legger planer for at ting skal skje. Men jeg har veldig behov for å være likt. Jeg tenker alt for mye, for det går i ett inni hodet mitt. Er vel ikke så flink til å slappe av. Jeg tror jeg rett og slett overtenker stort sett alt, og gjør ting mye større enn de er. Som eksempel kan jeg fortelle om da jeg skulle på min første landslagstrening. Jeg trodde faktisk ikke jeg skulle kunne komme meg ut av bilen på Værnes, men så viste det seg jo at treningen gikk jo veldig så bra og all bekymringen var helt bortkastet. Trener faktisk på å leve litt mer i nuet og ikke stresse så mye. Er nok også ganske så følsom, så jeg skal nå bli flinkere til å gi litt mer f, forteller en ærlig Kristine.

Kristine fremstår som ei ærlig, ærekjær og ei flott ung dame. En ung dame, med nydelige øyer og som tilsynelatende blir rørt når noen roser henne og sier hun har nådd langt. Det viser seg at hun fort får dårlig samvittighet og rett og slett ønsker at alle skal ha det bra rundt henne.

Kristine uten ball
I dag bor hun i et kollektiv på Persaunet, men er ifølge henne selv, veldig ofte hjemme hos mamma og pappa, som fremdeles bor på Nedre Grønberg.

– Veldig bra jeg har bil, for jeg farter litt rundt omkring, men jeg kan nok ikke se meg selv uten ball. Har ofte tenkt på hva jeg skal gjøre hvis jeg blir skadet og ikke kan spille mer, forteller Kristine.

Hun studerer IT-støttet bedriftsutvikling ved NTNU, som er et 3-årig bachelorstudium som fokuserer på hvordan IT kan bli et hjelpemiddel og et godt verktøy for bedriftene og dem som jobber der. Dette er nok en mannsdominert utdanning, men ifølge Kristine er hun ikke noe datanerd. Hun er singel og ifølge henne selv, har hun ikke tid til å ha en kjæreste. Hun er vant til å ha venner og skole, og er ofte sammen med lagvenninnene på kveldstid.

– Blir som oftest at vi henger sammen etter trening, sier Kristine.

Tyson
– Vi må ikke glemme Tyson, han er jo babyen min, forteller Kristine.

Det viser seg at Tyson er en katt av rasen Skipskatt og ut fra det Kristine forteller så er dette katten over alle katter. Han har fått navnet sitt etter den kjente bokseren Mike Tyson. Da katten Tyson, som alle skippskatter, har flere tær enn det som er normalt og derfor har store poter. Hun forteller at de bruker å gå tur sammen og da har hun ikke Tyson i bånd.

– Han bruker å gå sammen med meg når jeg går på tur. Jeg snakker med Tyson om alt mulig og det er muligens ikke så rart at vennene mine bruker å kalle med The crazy catlady, forteller hun med et smil.

Næring, til trening
En helt vanlig dag for henne er havregrøt når hun står opp, sånn i 07:00 tiden.

– Jeg må ha havregrøt om morgenen, da vet jeg at jeg får i meg det jeg trenger og jeg får energi som holder meg oppe utover dagen. Jeg kaller det næring, til trening. Husk at det er masse godt det går an å ha oppi havregrøten da, sier Kristine.

Fra klokken 08:00 til 100:00 er det trening og mellom 10:00 og 15:00 er det skole. Så klokken 17:00 og frem til 19:30 er det tid for trening igjen. Dette er timeplanen fire dager i uken og i tillegg kommer kamper og egentreninger.

– Det er en grei timeplan. Lørdager er litt avhengig av om vi har hjemmekamp eller bortekamp. Er ofte sliten etter en kamp, men prøver å tvinge meg til å være sosial, for det er både viktig og godt. Jeg er glad i å gå ut å spise middag og kan godt gå ut å danse. Kan nok gå opp til tre måneder mellom hver gang jeg tar meg en bytur på en lørdagskveld. Er ikke avholds, men jeg drikker som oftest Cola eller Pepsi Max, men også jeg kan ta meg en real fest. Det føles ofte som om alle andre har så masse med tid og jeg ikke, men det er jo en av konsekvensene ved å spille fotball på dette nivået. Men på søndager har jeg fri, prøver i alle fall å få til det. For det er viktig å være både uthvilt og klar til trening på mandag, forteller Kristine.

Kvinnefotball vs herrefotball
– Jeg tror dessverre aldri vil kunne bli sammenlignet med guttene. I tillegg er det nok mer ressurser hos gutta, enn det vi har. Fotballmessig er det forskjell i tempo, guttene har nok mer fart. Det kan også virke som om det er mer filming på kamper i herrefotball. Jeg tror vi jenter er litt mer herdet. Mange kvinnelige fotballspillere har nok vokst opp med dårlige forhold, har muligens aldri hatt dyre sko og har spilt mye på grus. Jeg husker vi brukte å springe i fjæra om vinteren når vi ikke hadde banetid. Så om det blåste, regnet eller var 10 minus, så tenkte vi bare: Ja, ja – det kunne vært verre. Husker vi skulle spille mot Sokna en gang og været var ikke det beste. Jentene på Sokna ville avlyse på grunn av været og vi skjønte ikke hva de mente. Selv har jeg spilt masse med gutter oppigjennom årene og det har nok gjort meg tøffere, forteller Kristine og legger til at det finnes gutter og mannfolk som ikke filmer også da.

Fremtiden
– Jeg har alltid sagt Tysk fotball. Men jeg skal fullføre skolen, for jeg er redd jeg bryter skolen hvis jeg flytter. Men jeg ser det kan bli litt ensidig med kun fotball. Så selv om jeg har en internasjonal drøm, er jeg nok hjemmekjær. Så får jeg det som jeg vil her hjemme, så blir jeg nok her, avslører Kristine og legger til at uavhengig av fotball vil jeg fortsette med å trener på å leve litt mer i nuet og ikke stresse så mye og jeg skal faktisk bli flinkere til å gi litt mer f.

Vi i Malviknytt ønsker Kristine lykke til, og gleder oss til å følge ferden vidre!