Innkjøpssjef på ungdomshuset

Torsdag tok Malviknytt turen til ungdomshuset i Hommelvik og slo av en prat med Mads Wågheim og to av de ansatte, Johan Sjöberg og Stian Leknes.

Latteren sitter løst på ungdomshuset.
Latteren sitter løst på ungdomshuset.

Det er en god og veldig lite høytidelig stemning som møter meg da jeg ankommer huset. Det tar ikke lang tid før man oppdager at det er meget stor takhøyde på ungdomshuset i Hommelvik. Smilet og latteren sitter løst på ungdomshuset.

Møt «Innkjøpssjefen»

Mads Wågheim, gå i 8. trinn ved Hommelvik ungdomsskole og bor oppi Løfta. Etter skoletid på mandag og torsdag er han å finne på ungdomshuset i Hommelvik.

Jeg får raskt vite at Mads har ulike ansvar på ungdomshuset.

Han er vår egen innkjøpssjef, forteller Johan.

– Ja, så er han veldig flink til å rydde, legger Stian til.

– Det er artig med ansvar da, svarer Mads.

Når ungdomshuset er åpent, serveres det middag og det er Mads som har ansvar for innkjøpene. Det er ungdommene selv som bestemmer hva som skal lages til middag og setter opp handleliste i forhold til budsjett.

– Vi får ungdommene til å tenker økonomi og vi prøver å tenke kosthold, sier Johan og legger til at det er ungdommene selv som lager maten.

– Det er engasjerte ungdommer som kommer og dem har lyst til å lage mat, forteller Stian.

 

Et av verdens rikeste land

– Jeg reagerer på at ungene er veldig sultne når dem kommer. Det er ofte at måltidet dem spiser her på ungdomshuset er deres første den dagen, sier Johan.

Johan forteller at han er vant til at skoleelever får servert mat i løpet av en skoledag.

– Skulle vært mat på skolen her i Norge også, det er tross alt et av verdens rikeste land, sier Johan.

 

Ungdommene har vært på jobb

De aller fleste kommer til ungdomshuset rett etter skoletid, og det kan virke som om at sofaen er en grei plass å slenge seg ned på.

– Ungdommene vil som oftest bare være i ro. Dem har faktisk vært på sitt arbeide hele dagen, sier Stian.

Men det er mange ulike aktiviteter på ungdomshuset, og det er til tider stor aktivitet.

– Vi har eget innredet bandroom og det er faktisk såpass etterspørsel at vi har måtte lage bookingliste for å holde system på bruken av rommet, sier Stian som er en av to musikere som jobber ved ungdomshuset og legger til at det er artig å se ungdommene øve.

– Når jeg ikke henger med venner her, så liker jeg å synge, forteller Mads.

Johan Sjöberg, eller Svensken som han ofte blir kalt i Hommelvik er tydelig veldig engasjert i ungdommene. Han er utdannet lærer og tilbyr til og med ungdommene leksehjelp på ungdomshuset.

– Men ikke i norsk da, sier han med et smil.

Jeg spør dem om hvilke tanker dem har rundt miljøet og hvordan dem oppnår at ungdommene ønsker å tilbringe tid der.

– Vi er nok ansvarlige men ikke autoritære og vi prøver å være støttene og ikke minst ønsker vi å fremme kreativiteten i hver enkelt, svarer Stian.

Det er helt tydelig at de ansatte er interessert i ungdomskulturen, dette er kulturmennesker, som de selv beskriver seg som. Rett og slett mennesker som kjenner, hører og føler, blir det sagt rundt bordet.

– Ja, vi er nok bedre på å lytte enn vi er til å prate, legger Johan til.

Tid for middag

Klokken er 15:15 og det ryr inn med ungdommer.

– Hva skal vi ha til middag i dag, spør dem i kor.

– Hva vil dere lage, responderes det fra de ansatte.

Mange forslag kommer frem, men ungdommene får beskjed om å bli enig og komme tilbake med et felles ønske.

Det tar ikke lange tiden før dem kommer tilbake og vil ha kokospannekaker. Ja, du leste rett – nemlig kokospannekaker.

Mads WågheimDet må handles inn egg, kokosmel og smør for å få laget dagens middag. Jeg spør om jeg kan få være med Mads på butikken og det var selvfølgelig helt greit.

Når vi rusler ned på butikken, går vi og småprater.

– Hyggelig med selskap da, for stort sett går jeg alene, sier han.

Jeg følger opp med spørsmål om han kunne tenkt seg selskap oftere.

– Vel, det viktigste for meg er at de andre hjelper meg å lage mat. Skal dem spise, så får de hjelpe til, svare Mads.

Innkjøpssjefen gjør jobben sin, og det er tydelig at han som sitter i kassa er vant til at det er Mads som handler å vegen av ungdomshuset.

Pannekake– Blir du med å spiser middag, spør Mads meg.

Jeg må dessverre si nei, men spør om jeg kan få komme tilbake en annen dag. Jeg får lovnaden om å bli invitert på middag en annen dag.

Så rusler Mads tilbake til ungdomshuset og på ettermiddagen ser jeg på Facebook at det ble kokospannekaker som ungdommene hadde laget og ikke minst spist.