Påskekrim: BLODRØD UNG

Malviknytt presenterer en lokal påskekrim, skrevet under pseudonymet «Tredjé Bjerche».

Blodrød ung

En novelle.

Mandag 13.mars 1978

Nattefrosten hadde ikke sluppet taket helt ennå.  Det var halvannen uke til påske og smetevannet frøs til is i løpet av natta. Det var mange isbelagte partier på vegene tidlig om morgennen og forbundet med fare å kjøre moped.

Han tok 07.23 toget til Trondheim og satt og skranglet i takt med togvognas bevegelser over banelegemet. Da toget bremset ned før Vikhamar stasjon kom en jente i mørkeblå duffelcoat og hjemmestrikket skjerf gående gjennom vogna.

Hun støtte seg på skulderen hans i det vogna gjorde et kast og et blendende smil fra et raudkinna ansikt sendte lys gjennom hele kupeen. Hun het Anniken, gikk i første klasse på «Katta», eller korrekt Trondheim Katedralskole som den het. Gymnaset, som foreldrene hans kalte det. Anniken var fra Skatval og tog det samme toget hver morgen. Hun hadde dumpet ned på setet foran ham og de kom i snakk. Bak brilleglasene tindret to mørke øyne, de var nesten svarte, særlig når hun snakket om ting som engasjerte henne og opptok henne. Hun var medlem av Rød Ungdom, ungdomsorganisasjonen til Akp-ml, og snakket flammende om solidaritet, arbeiderkamp og kvinnefront. Hun skulle så gjerne reist til Sovjet på ungdomsleir til sommeren. Anniken var en glødende sosialist og en troende revolusjonær.

Hjemme i Hommelvika satt Jan Iversen sin innbitte far, som brukte hver anledning til å forbanne Akp-ml og kommunismen. Han var sagbruksarbeider, aktiv fagforeningsmann og stolt av det. At sønnen nå skulle gå på gymnaset syntes han var noe tull, yrkesskole hadde vært det rette.

Jan var nettopp fylt seksten år, som ungdommer flest hadde han moped og var medlem av Arbeiderungdomslaget.

Han var ikke noe aktivt medlem, men deltok på fester i Folkets Hus. Etter skoletid var han avisbud for Arbeider-Avisa som var ettermiddagsavis. Det var en ok betalt jobb, tok et par timer og finansierte både fester og moped.

Jan Iversen hadde et ukomplisert liv. Helt til mandag 13.mars 1978, på NSB lokaltog fra Stjørdal til Trondheim, avgang fra Hommelvik stasjon kl 07.23. Det var overskyet, et par kuldegrader og lett nordavind. Jan Iversen ble betatt av en illrød kommunist fra Skatval. Anniken Fiskvik. Hun skulle bli kvinnen i hans liv.

Mandag 5.februar 2007

Anniken hadde reist på et ledermøte i Stjørdal kommune, til Åre i Sverige og skulle være borte i tre dager. Jan Iversen hadde kjørt ungene på SFO klokka halv åtte og var på tur til jobben. Etter endt gymnas hadde han studert ved Trondheim Ingeniørhøyskole, eller «tekniker’n» som den het i dagligtale.

Som ung kommunist i Akp-ml bevegelsen hadde han proletarisert seg og jobbet i flere år som formdreier ved Norplasta, senere Dyno på Stjørdal. Da lufta gikk ut av kommunistballongen hadde han gjenopptatt ingeniøryrket og jobbet nå ved forskningsavdelingen til Statoil Hydro også det på Stjørdal.

Jan Iversen var en typisk familiefar, kjørte Passat stasjonsvogn, bodde i en husbankbelånt enebolig og leide ut en 60 kvadrat stor sokkelleilighet til flyktningetjenesten.

Ungene var 7 og 9 år, deltok litt i håndball og fotball, han og Anniken var passive medlemmer i Stjørdal SV, gikk på grendafest i Remyra grendehus og hadde planer om å bygge seg hytte på Storlien.

Ingen av dem røkte, de drakk lite, og omgikk stort sett slektninger og et par av naboene. De reiste til syden en gang i året, favorittstedet var Kreta og den lille rolige byen Platanias på Chaniakysten. Stort sett et liv helt ulikt det de drømte om i 1978.

Torsdag 30.mars 1978

Anniken var påskebrun og lignet en indianer med det lange ravnsvarte håret. Hun hadde holdt av plass til han på toget som nå rullet ut fra Hommelvik stasjon. Klokka på den okergule stasjonsveggen viste 07.23, eller snart fem på halv åtte.

Anniken hadde med et brev til Jan. Innkalling til møte i Trondheim Rød Ungdom, i kveld klokka 7, i Studentersamfunnet. Temaet var Palestina. Han hadde smilt da hun inviterte ham, det var hyggelig, og det vitnet om at hun hadde tillit til ham som ba ham med på sine aktiviteter. Men han fikk ikke si noe om at han var medlem av Hommelvik AUL.

Jan lovte å bli med og han skule ringe hjem etter skolen og slå i foreldrene en skrøne om at det var elevkveld på «Katta» og at han tok sistetoget hjem. Det gikk fra Trondheim stasjon litt etter klokka halv elleve og var i Hommelvik omtrent elleve. Det stoppet ikke på Skatval, så Anniken hadde fått en eldre bror av seg til å hente henne på Stjørdal stasjon.

De avtalte å møtes etter skolen og gikk en tur på Nordre gate og til Norrønna cafe og kjøpte seg middag. Karbonade med ertestuing og løk, rød saft og flatbrød til. Etterpå ruslet de nederst i Nordre gate og inn på varehuset Tempo.

Der hadde de en fantastisk platebutikk som lot dem få høre på noen av de siste LP-platene som hadde kommet. Anniken hadde lyst på den siste plata med Hans Rotmo og Heimeværnslaget som akkurat hadde kommet ut. Jan hadde lønningsposen fra Arbeider-Avisa i jakkelomma og kjøpte plata som en gave til Anniken. Da de kom ut fra Tempo, fikk han et kyss på kinnet, rødmet, og de trasket opp Nordre igjen på tur til Samfunnet og kveldens møte i Rød Ungdom.

Møtet ble en skuffelse syntes Jan, men innlederen fra Palestinakomiteen hadde mye å fare med. Bare så synd at de misforståtte raddisene fra bedrestilte Trondheimshjem hadde kverulert på alt han sa. Anniken var delvis enig, det var ofte sånn, sa hun, de trodde egentlig ikke på saken, på arbeiderklassen, men syntes det var kult å gå med palestinaskjerf og jakkemerker mot NATO og Statskirka.

De to kom i snakk med innlederen, en skjeggete og mysende østlending, som opptrådte under kodenavnet Kato. Han var sterk og klar i sin tale, og snakket med en total overbevisning, som sikkert hadde omvendt faren til Jan, fra ihuga arbeiderpartimann til erkekommunist i løpet av en kveldsstund. Jan var solgt, han trodde på Akp’s ideer om arbeiderkamp og revolusjon. Han trodde på Kato og han så sammenhengene mellom det Norske Arbeiderparti, det Amerikanske CIA, NATO og kommunistspøkelset de tredde nedover hodet på folk.

Riktignok hadde Oddvar Nordli og arbeiderpartiet kommet til makten ved valget sist høst med en brakseier, men det fikk ikke hjelpe. Det beviselige faktum at Vietnameserne jagde Amerikanerne på sjøen og at det lille Norge stod imot Europa og sa nei til å bli medlem i EF, var et bevis på at det nyttet for de små å kjempe seg til seier. Så også med det lille Akp-ml. Anniken og Jan sa ja til å bli kontaktet av lokallaget i Trondheim og «Kato» skulle bringe beskjeden videre. De måtte regne med å bli kontaktet på skolegården i løpet av en uke. Det var en måned igjen til 1.mai og som vanlig brygget det opp til kamp mellom LO og Arbeiderpartiets markering og Faglig 1.maifronts, på arbeidernes frihetsdag.

Jan og Anniken gikk gjennom Trondheim sentrum med et smil om munnen, nå skulle de ta toget sammen og det skulle de gjøre 1.mai også.

Da toget fulgte spor to ut av Trondheim stasjon, bøyde Anniken seg mot Jan og kysset han. Togturen til Hommelvik gikk alt for fort.

Tirsdag 6.februar 2007.

Jan våknet å så på klokken, den var 05:30, og det var en time til vekkerklokka skulle ringe. Hva var den lyden? Han stod opp og gikk uti gangen. Et Siemens Gigaset II lyste på kommoden ved siden av trappa til loftet.

Hustelefonen. Når hadde den siste ringt? De hadde snakket om å si opp fasttelefonen, men siden ungene ikke hadde mobiltelefoner enda, lot de det være en stund. Det var stort sett selgere som ringte fastnummeret, selv brukte de utelukkende mobilen til ut og inngående samtaler. Men nå ringte det altså på fastnummeret og et oransje display blinket iltert i gangmørket.

På displayet vistes bare streker, no som fortalte at det var et ukjent, eller hemmelig nummer. Jan løftet av røret og hørte knitring og spraking som han husket fra radioen i gamle dager, da de skrudde seg fram blant de fremmede stasjonene på mellom-bølgenettet.

«Kamerat Igor» stemmen var langt borte, «Kamerat Igor». Det gikk kaldt nedover ryggen til Jan og han ble stående som forstenet et øyeblikk før han langsomt og tydelig svarte: «Stravinskij»

Stemmen fortsatte «Trondheim Airport gate 18, tomorrow at six thirty, you stand bay.»

Jan ble stående med telefonen i hånden og bare stirret ut i morgenmørket.

Lørdag 1.april 1978

Anniken kom med toget fra Skatval i halvsjutida. De gikk lett omslynget opp bakkene til der Jan bodde. Foreldrene skulle på årsmøtefest i Samvirkelaget og var på vei ut da de kom. Anniken hilste pent og Jans mor spurte selvsagt om hun kjente den og den på Skatval. Anniken smilte og svarte så godt hun kunne. Foreldrene gikk, festen skulle begynne halv åtte, og revygjengen skulle underholde. Det var om å gjøre og få tak i gode plasser og helst ville de sitte sammen med omgangsvennene fra nabolaget. Jan og Anniken gikk inn på stua etter de hadde gått, der brant det i ovnen selv om sola nå hadde begynt å varme litt om dagen.

Jan hadde fått mora til å lage pølsegryte, det var grillpølser og bacon stekt i like biter, blandet i en stor kumme sammen med spagetti og ketchup. Spiralloff med smør på i tillegg og en flaske cola. Skikkelig trivelig lørdag syntes Jan. Men Anniken skulle ha seg frabedt Coca-cola produkter. Hun ville heller ha Galla bringebærsaft. Colaen representerte det verst tenkelige som fantes; Amerikansk kapitalisme.

Jan satte colaen i matskapet på gangen og drakk saft han også. De spiste og hørte på Rotmo og Heimeværnslaget. Rydda etter seg og satte seg i sofaen tett sammen. Anniken hadde med en brosjyre om internasjonal ungdomstur til DDR og Sovjet. Reise og opphold var gratis for de som søkte og ble trukket ut. Hun var overivrig på at de skulle søke sammen, fristen var 1.mai og turen varte i fire uker, hele juli måned. De fikk til og med lommepenger, stod det i brosjyren som egentlig var en stensil på rødt, tykt papir, med hammer og sigd i øverste venstre hjørne.

Jan hadde ikke vært lengre enn til Østersund på campingferie, så for hans del var det bare å søke. De fylte ut med tydelige blokkbokstaver mens Rotmo & co sang «Brevet fra barrikaden».

Etterpå gikk de en tur ned til sentrum igjen, Narvesenkiosken på jernbanestasjonen var åpen til ni og de kjøpte solo og en pakke med svart lakris. Toffo. Brevet med søknaden om å få bli med på ungdomstur fikk frimerker og ble sluppet i postverkets røde kasse utenfor postkontoret. De gikk arm i arm langs samvirkelagets utstillingsvinduer og så på hverandre i speilbildet fra vindusrutene. Sånn kan vi gå i Berlin og Moskva i hele sommer, drømte Anniken. Jan smilte av henne, men regnet med at det ble hjemmesommer og kanskje en langhelg på Saltøya i Åsen. Fagforeninga på bruket pleide å leie øya en uke hver sommer, som ferietilbud til medlemmene. Jan trivdes der, med mange folk, godt vær og fisk i fjorden.

De dagdrømte der de gikk under sekstiwatts sterke lyspærer i gatebelysninga langs grusvegene i Hommelvik sentrum. Det lyste hos Ivar og Astrid, to venner av Jan som var aktive i AUF laget. Han foreslo de skulle stikke innom, men Anniken hadde ikke særlig lyst til å møte dem enda. Det fikk vente til senere. Det var enda noen timer til toget nordover skulle gå, og de fant veien inn i stuevarmen igjen. For det nyforelska unge paret tok hormonene overhånd og de havna på rommet til Jan og naturen gikk sin gang. Etterpå rødma de litt til hverandre mens de spiste opp det siste potetgullet og drakk solo.


Torsdag 6.april 1978

Jan skulle møte foreldrene på Leangen stasjon. Det nærmet seg 1.mai og tradisjonen på arbeiderstedet Hommelvik var at da skulle det være nye fine klær. Derfor hadde de nå planlagt handletur til Domus på Lade som var langåpent til klokka sju på kvelden. En nabo som hadde en stasjonsvogn kjørte siden foreldrene til Jan ikke hadde bil og førerkort, og de stod på perrongen da Jan kom med toget.

Han kyssa Anniken adjø så alle tre der ute så det, før han gikk av. Han følte seg litt overkjørt av mora noen ganger, og særlig etter at han hadde møtt Anniken. Nå satt han i baksetet sammen med henne og hun snakket ikke til han en gang. Våren hadde begynt å fått overtaket på vinteren og snart var det tilrådelig å kjøre moped igjen.

Da skulle han besøke Anniken på Skatval. På Domus forsvant faren til Jan og naboen fort bortover mot byggvarereolene med verktøy, maling og utstyr for hus og hage.

Han gikk sammen med mora, reolside opp og reolside ned, mens hun oiet seg over hvor billig alt var. Hun lesset over på vogna store mengder matvarer, mel, sukker, spagetti, gryteretter, hermetiske erter og andre bokser.

Så var turen kommet til kjøp av klær. Hun for med raske fingre over mange stativ med bukser, kom fram med dongeribukse som hadde kraftig sleng. Merket var Wrangler, men Jan var ikke opptatt av sånne ting. Bare buksa passa og de kom seg videre, var han fornøyd. Han prøvde den i prøverommet og fant den ok, mora stressa utenfor og stakk stadig hodet sitt inn bak forhenget.

Jan syntes det var flaut, man sa ikke noe. Deretter skulle han ha ny skjorte, og jakke. Selv hadde han lyst på en dressjakke, lik den Kato hadde brukt på møtet i samfunnet. Mora var av en annen oppfatning. Det var enda kaldt ute og vårlufta var skarp. Han hadde mer enn en gang hørt om en fjern onkel som hadde frosset på seg både det ene og andre etter å ha vært uforsiktig med bekledningen i den skarpe vårlufta. Mora fant fram en tynn boblejakke, mørkeblå, med strikk i linningen og armene. Strikken i linningen var rød og hvitstripet, mens den rundt armene var blå med hvite stjerner. Jan syntes den så ålreit ut, varm var den i det minste, og han hadde sett mange andre gutter ha lignende jakker på «Katta».

De kjøpte strømper og stillongs, både til Jan og faren, og mor prøvde ny morgenkåpe i lysegrønn farge. Så var det id for å angripe frysediskene. Koteletter, kjøttdeig, soddbøtter og skinkesteik havna i vogna som nå nærmet seg bristepunktet. Jan foreslo at de kunne kjøpe ferdig pizzabunner, men den slags mat kom ikke i hus, var svaret fra husmora. Kaffe og øl ble stablet under vogna og Jan la merke til at noen sjokoladeplater fant veien oppi bak stålgitteret. Faren og naboen kom ruslende med hver sin håndsag som var på tilbud. Naboen skulle bare ha kaffe og en 25 kg sekk med poteter. Resten fikk han tak i på «foreninga».

Maratonrunden på linoleumsgulvet hos Domus var snart over. Nå stod de i kø ved kassen, mens Jan rusla bort til platedisken og kikka etter høvelig musikk. Han var ikke lysten på å kjøpe noen av «På Treff» platene, men fant en LP med Lars Klevstrand som sang oversatte tekster av Bertholt Brecht. Den kjøpte han. Da varene var betalt ble det soft-is i kjeks før lastingen av naboens stasjonsvogn begynte. Jan regnet med at Anniken kom til å synes han var fin i de nye klærne.

Lørdag 8.april 1978

Anniken hadde blitt rasende. «Hva er det som er feil med deg Jan?» Hadde hun spurt. «Jakke med det amerikanske flagget på?!» Jan hadde ikke sett noe flagg. Så gikk det opp for han. Stjernene og stripene. «Stars and stripes». Det Amerikanske flagget. For en tabbe! Jakken hadde kostet ganske mye også, og nå ble problemet å forklare foreldrene at det kanskje ikke var så lurt kjøp allikevel.

De skulle til Trondheim på fest. Skolefest på «Katta» og Anniken hadde pyntet seg i en fin kjole. Jan skulle ha jakke og bukse, med sleng, og skjorte med snipper som hang utover jakkeslaget. Anniken hadde fått broren til å kjøre henne til Hommelvika, og de skulle ta toget til byen senere på kvelden. Nå satt de på sengekanten på rommet til Jan og det var en trykket stemning. Han la hånden forsiktig på skulderen hennes. «Det ordner seg det med den jakken» sa han, «lappen henger på enda, og jeg får sikkert byttet den på Domus.»

De la en plan om hvordan det skulle gå til og humøret steg mange hakk. Det var på tide å dra. Kveldene var blitt lysere og Jan håpet han ikke møtte noen av kameratene på tur ned til stasjonen. Ingen av de visste noe om Anniken. Hun ville ikke møte vennene hans heller. Det var for tidlig, mente hun. Skolefesten var et fristed, på samme vis som Rød Ungdom etter hvert skulle bli. Jan hadde problemer med lojaliteten sin.

Han var jo medlem av arbeiderungdomslaget også, og snart var det 1.mai, årets store dag for arbeiderklassen i Hommelvik med sine stolte tradisjoner. Anniken skulle gå i Faglig 1.maifront sitt tog i Trondheim. Hun snakket som om det var en selvfølge at Jan også skulle gå der. Hva skulle han så si til foreldrene og vennene? Den tid, den sorg, tenkte han og snørte på seg skoene.

I kveld var det fest i aulaen på «Katta» og de fikk danse og more seg sammen. Bandet «Saunters» skulle spille til dans, de var et av topporkestrene i byen, og de gledet seg. De møtte ingen på turen ned til stasjonen. Men på toget traff Anniken noen venner fra Skatval og hun presenterte Jan som kjæresten sin. Han ble litt flau over akkurat det, men når han kjente etter, var det fint å være kjæresten til Anniken. Helt fint.

Etter den første avdelinga til orkesteret gikk Jan og Anniken ut i skolegården for å få litt frisk luft. Det var røykfullt og varmt inne. Og musikken var så høy at det nesten var umulig å snakke sammen uten å rope. De stod å holdt rundt hverandre å kikka på den klare aprilhimmelen da en skjeggete kar i grønn parkas kom ut fra de mørke skyggene og bort til dem. Han smilte til Anniken. «Dere er vel spente nå?» sa han bare.

Jan forstod ingenting. Han hadde aldri sett denne mannen før.

Men det mannen hadde å fortelle skulle forandre, ikke bare kvelden for dem, men hele forholdet deres, ja hele livet ble egentlig forandret av denne samtalen i skolegården på «Katta» lørdag 8.april 1978.

De skulle på ungdomsleir til DDR og Sovjet. Berlin og Moskva. Anniken jublet, Jan tenkte.

Mannen sa at nærmere opplysninger skulle komme etter hvert. De skulle få informasjon, men at det gjenstod å skaffe sikker adresse, som han kalte det. Det ville være ordnet i løpet av et par dager. Det som var av størst viktighet nå, var å ikke fortelle dette til noen. Deretter skulle de få begynne i studiesirkel om landene og folkene de skulle besøke.

De norske ungdommene skulle møte forberedt når de skulle representere landets arbeiderklasse i utlandet. På toget hjemover klarte ikke Anniken å sitte rolig. Hun så for seg turen de skulle på, alle stedene de skulle besøke, all den kunnskap om klassekamp og solidaritet de skulle få. Hun sitret i hele kroppen av tanken. Anniken klarte å overtale Jan til å bli med på Skatval. Broren hennes kunne sikkert kjøre han hjem sener på natta. Klokka var jo bare elleve og i morgen var det søndag, hviledag. Jan lot seg overtale. Han hadde ikke vært og besøkt Anniken og hennes familie enda. Han hadde faktisk ikke spurt henne om familien heller. Han visste bare av broren.

Det viste seg at Anniken og broren, som het Terje, bodde sammen med sin mor. Foreldrene var skilt for mange år siden. Mora var fra Oslo et sted, og hadde giftet seg til Fiskvik navnet og beholdt det. Annikens mor var ei raus dame. Livlig. Filosofisk. Hun hadde oppdratt ungene alene etter skilsmissen. Siden hadde hun ikke brydd seg om noen ny mann i livet, men hadde engasjert seg i Kvinnebevegelsen OTTAR. Unni Fiskvik var et varmt menneske og tok imot Jan med åpne armer fra første minutt.

Anniken hadde fortalt henne alt om hvordan de hadde møttes og om hvordan de hadde blitt kjærester. Nå holdt Anniken på å forgå av iver etter å fortelle omungdomsturen til DDR og Sovjet. Da Unni fikk høre nyheten ble hun til et eneste stort smil. Hun fant fram rødvin og glass, her skulle det feires. Klokka var nesten tre på natta da Jan kyssa Anniken farvel gjennom bilvinduet, hun var med broren Terje som selskap.

Tirsdag 11.april 1978

Jan fikk tilgodelappe på Domus. Den kunne brukes i platebutikken, så det var en gevinst med det. Etter bytterunden, tok han trikken tilbake til sentrum og møtte Anniken på Leütenhaven. Derfra gikk de til Frelsesarmeens bruktutsalg og så på utvalget der. Anniken fant fort en stilig militærgrønn jakke som nådde Jan til midja. Den hadde blanke messingknapper og et digert belte der strikken i linninga skulle være. Den kostet 12 kroner. Nå skulle den pusses litt på, så vill Jan bli en tøffing som gled rett inn i Rød Ungdom.

At klær skulle være en forutsetning for inkludering i politisk miljø var fremmed for han, men han antok at det var Annikens jentete side som hadde tatt styringen.

De tok toget tilbake til Hommelvika denne kvelden, svømmebassenget var åpent og de skulle dra og ta badstue og svømme litt. Anniken hadde md seg badedrakt, men ikke badehette, det måtte hun få låne i svømmehallen.

Jan følte seg litt stolt da han møtte to kompiser som også skulle i badet, Arild og Tore, og han følte blikkene deres i nakken da han og Anniken gikk hånd i hånd mot inngangsdøra til bassenget.

Da guttene satt i badstua noen minutter senere, ble det kryssforhør om hvem denne jenta var. Jan følte seg som sagt stolt og prøvde å være litt mystisk og litt knapp med opplysninger om Anniken. Da svømmingen var ferdig rakk de akkurat å gå til stasjonen der kveldstoget nordover skysset Anniken hjem til Skatval.

Jan smilte for seg selv der han rusla hjemover, men fikk fort dradd smilet tilbake når faren møtte han i gangen med en gammel militærjakke mellom hendene.

Jan fikk forklart seg om de amerikanske fargene på nyjakken fra Domus, mora forstod, faren nektet å skjønne noen ting. Han truet med at det ikke ble noen ferietur til Saltøya i sommer, men da Jan fortalte at han skulle på Ungdomsleir til DDR og Sovjet, måtte faren sette seg.

At sønnen hadde begynt å leke med kommunistene, nasjonens største trussel, ble for mye av det gode. Jan forsøkte å forklare at han bare hadde fått være med på en gratis tur og det var det hele. Han var ikke medlem av noe kommunistisk parti, han var medlem av AUF. Men faren holdt på sitt. Ikke nok med at han hadde valgt akademisk utdannelse framfor yrkesskole, han hadde sviktet arbeiderklassen også, hjemstedet sitt, Nygaardsvold og alle. Og nå skulle han på indoktrineringsleir i Øst-Tyskland og Sovjet. Hjernevasking, kalte han det. Dere vil bli verva av KGB hele gjengen, hadde han fortsatt. Jan tenkte han like gjerne kunne ha banna i kirka. Og, som den siste spikeren i kista, før han ble sendt på rommet sitt, sa faren; -denne Anniken fra Skatval, ville han ikke se for sine øyne mer. Bare så han hadde det klart.

Jan tok militærjakken og marsjerte ut av rommet. Han smalt dørene så bilder rasa ned fra veggen og hele huset ristet. Men i stede for å gå opp i andre etasje på rommet, tok han på seg jakken, skjerf og votter, fant fram hjelm og tok skoleveska si på skuldra. Deretter gikk han rett uti uthuset og trilla fram mopeden. Det hadde vært varmegrader i flere dager nå, litt kjølig luft, men ikke frost. Han kjørte i sinne ut innkjørsla og nedover mot sentrum. Der stoppet han ved en telefonautomat og ringte til Anniken. Han fortalte hva som hadde skjedd. Klart han fikk komme dit. Unni skulle re opp seng til han på gulvet inne på Annikens rom. Sånn var det der i gården.

Torsdag 13.april 1978.

Jan møtte Annikens bror Terje på stasjonen i Hommelvik. De kjørte rett opp til foreldrene hans. Jan visste at faren ennå ikke var komme hjem fra jobb og at mora holdt på og lage middag på denne tida. Terje stoppet bilen utpå veien mens Jan gikk inn. Jan ble en halvtime der inn før han kom ut med en ryggsekk med klær, plater og skolebøker.

Mora hadde vært forståelsesfull for dette ungdomsopprøret, men hadde også forsvart farens holdninger. Jan ba ikke om unnskyldning, men ba henne hilse med at han kunne ringe til Skatval, når ha hadde tenkt seg om. Nå hadde han bestemt seg. På sommerleir skulle han samme hva faren sa. Mora lovte å overbringe beskjeden.

Hun hadde vært grei og stilt opp for Jan på avisruta hans disse dagene. Det skulle hun fortsette med lovte hun, men at Jan skulle få pengene. Det fikk de nå diskutere svarte han. Hun hadde alltid fått den betalingen hun skulle ha for de gangene hun hadde stilt opp for han.

Sånn skulle det bli nå også. Begge regnet med at denne situasjonen ikke ville vedvare. Ungdommen var i opposisjon til foreldrene og når det kom til politikk var det ekstra ille, men egentlig kjempet de for samme sak, om enn med litt forskjellige løsninger og utgangspunkt.

Søndag 16.april 1978

Telefonen ringte nede på stua. Jan lå på Annikens rom og hørte lyden av en stemme som snakket. Så knirket det i trappa og Unni ropte på han. Det var telefon fra Hommelvik.

Mora var i telefonen. Det var faren. Han var sendt til sykehuset med hjerteinfarkt. Hun og naboen skulle kjøre etter nå med det samme. Jan kunne komme han også, når han vant det.

Han ble stående og måpe med røret i hånden og tårer i øynene.

Unni forstod at noe alvorlig var hendt og hun hjalp han ned på en kjøkkenstol. Jan fortalte hva mora hadde sagt og kjempet mot gråten hele tida. Anniken kom fra badet, nyvasket og fresh, med håret i en turban på hodet og en fotsid badekåpe hengende rundt kroppen. Den viste mer enn den skjulte. Da hun så den alvorlige minen på Jan og Unni dekket hun til seg.

Etter at Jan noe usammenhengende hadde fortalt, trøstet hun ham så godt hun kunne og ble med han opp så han fikk skifte. Terje hadde vært på fest kvelden før og var absolutt ingen sjåfør så tidlig på dagen. Men hos familien Fiskvik hadde mor sjøl sertifikat, sjøl om det bare var gyldig på sommeren som hun selv spøkte med. Nå var det krise og Unni skulle kjøre. Angeren og den dårlige samvittigheten lå som en klump i magen på Jan hele turen fra Skatval til Trondheim.

Unni kjørte stødig hele veien fram og opp foran Regionsykehuset på Øya. Der gikk Jan og Anniken inn mens Unni skulle parkere og vente på dem i kafeen. De spurte seg fram til hjerteavdelingen og tok heisen opp. Der ble de møtt av Jans mor og nabo. Situasjonen var stabil, men kritisk. Faren hadde fått behandling nå og det nærmeste døgnet ville vise om han hadde fått noe mén av infarktet. Jan fikk ikke komme inn til faren nå, han sov og trengte hvile. Han avtalte med mora at hun skulle være der i natt og at han skulle komme innom igjen etter skoletid i morgen.

Mandag 1.mai 1978

Det var tidlig formiddag 1.mai. Jan og Anniken satt på stua hos foreldrene hans i Hommelvik. Faren var redusert etter infarktet, men ved godt mot og i et strålende humør. Feiden mellom han og Jan var nå lagt død. Jan mistenkte mora for å stå bak denne bragden av diplomati. Hun hevet ikke ofte stemmen, men når hun så gjorde, da lyttet og hørte de fleste etter. De drakk kaffe og spiste bløtkake. Det var tradisjon på arbeidernes dag. Jan og Anniken skulle snart ta bussen til Trondheim for å delta i demonstrasjonstoget der.

Foreldrene skulle til Folkets Hus å høre på talen som en kjent leder fra Jern og Metallarbeider-forbundet skulle holde. De skulle sitte på med naboen siden faren ikke skulle utsette seg for så store fysiske påkjenninger enda. Jan kikka på klokka og de måtte snart komme seg av gårde. De takket for kaffe og kake, ønsket gratulerer med dagen og spaserte nedover til sentrum og bussholdeplassen. Jan traff mange kjente på turen som var på vei til Folkets Hus og barnetoget som snart skulle marsjere gjennom sentrumsgatene. Bussen var i rute og sjåføren var pyntet med mai-sløyfe. Dette fniste og fnyste Anniken av. Mai-sløyfe på 1.mai! Uhørt!

Faglig 1.maifront skulle samles på Leütenhaven og gå Kongens Gate til Torvet og bort til Nordre Gate. Der skulle det være taler og appeller, sang og musikk. Det LO organiserte 1.maitoget gikk fra Folkets Hus og til Torvet, hvor de hadde scene foran apoteket og dagens tale skulle holdes. For første gang på mange år hadde de to 1.maikomiteene organisert det slik at de ikke skulle møtes. På faglig 1.maifronts arrangement var det den ivrige Akp’eren Pål Steigan som skulle holde tale. Journalistene fra hele Trondheimspressa var der og fotograferte, på Torvet lyttet menigheten til miljøvernministeren Gro Harlem Bruntland.

Mens visegruppa «Kameratsangerne» opptrådte kom den skjeggete mannen fra skolegården på «Katta» bort til Jan og Anniken. Han hadde med innkalling til studiesirkel. Første samling skulle være på ei studenthytte i Tydal, neste helg. Deretter viste timeplanen at det ble studiesirkel hver onsdag fram til avreise og at det skulle være en samling på Elverum og en samling på Odda. Mye arbeid med andre ord. Mye læring og kunnskap mente Anniken og gledet som en liten jente.

Lørdag 1.juli 1978

Ettermiddagstoget fra Trondheim til Stockholm stoppet ved spor to på Hommelvik stasjon. Jan hadde fått kontanter i en konvolutt og måtte kjøpe billettene selv. Det var av sikkerhetsmessige årsaker, fikk han opplyst. Han og Anniken hadde kjøpt billetter sammen, også plassbilletter. De skulle ta toget til Stockholm, derifra skulle de ta båt til Lübeck i Tyskland og toget videre til Berlin. Derifra visste de ikke noe om opplegget, men skulle bli kontaktet på Cafe Lido i Altmannstrasse 42, Berlin, om tre dager.

I Stockholm traff Anniken og Jan på kjenninger fra studiesirklene. De reiste med båt til Lübeck og kom seg på et tog derifra. Gjengen med ungdommer var spente, men snakket ikke høyt om hvor eller hva de skulle. Framme på sentralstasjonen i Berlin hadde Anniken markert seg som leder av gruppa på tolv ungdommer og fant ut av kartet over byen. Det var ikke så veldig langt og å, og sommerdagen i vest-Berlin var het. De fant kafeen som hette lido, akkurat som kafeen i Søndre Gate, tenkte Jan. Der kjøpte de seg brus og würst, satte seg ned ved et par bord på fortauet og ventet. Den skjeggete mannen som de ennå ikke hadde hørt noe navn på stod plutselig midt blant dem.

Han presenterte seg som Jarle Blindheim. Ungdommene fulgte etter og mot «Checkpoint Charlie», grenseovergangen som lå mitt i byen. Jarle hadde gode kontakter med grense-vaktene så det ut som og de slapp inn uten problemer. Jarle hadde samlet inn passene og nå fikk de disse tilbake, stemplet med DDRs riksvåpen. På den andre siden av grenseovergangen ventet en liten buss på dem. Den hadde god plass til bagasje bak, den hadde gode seter, og de satt høyt med god utsikt til alle kanter.

Første stopp var i utkanten av øst-Berlin, hvor de skulle ta inn på noe som lignet en skole, men som viste seg å være en form for vandrerhjem eller pensjonat. Jan la merke til at bygningene og hele området var strengere enn i vest. Alt virket kaldere på en måte. Men det var ryddig og rent ned til minste detalj, både ute og inne. Anniken og Jan delte rom med et smil. Da hadde de om ikke annet hverandre. De hadde fått beskjed om å sende kort hjem før de passerte grensen.

Postgangen fra DDR var så som så, selv om de som stod på maktens side hadde privilegier, kunne de ikke garantere at post kom fram før lenge etter at reisen var avsluttet. Den første kvelden i DDR fikk de se en film som hyllet Honnekcer. Lederen.

Etterpå brukte de kvelden til å lese om Karl Marx og dennes teorier. Det var tirsdag 4.juli, USA’s nasjonaldag.

Onsdag 5.juli 1978.

Til frokost var det havregrøt, eller noe som lignet på det. En grå, seig, masse med en smørklump oppi. Jan savnet sukker og kanel, men torde ikke spørre. De første timene av den første dagen i DDR skulle de tilbringe i et klasserom. Der fikk de lære om DDRs historie, politiske ideologi og om vestens fordervelige påvirkning og hersketrang over hele verden.

Om frokosten var miserabel, var lunsjen det motsatte. Det som ikke var på bordet var det ikke verdt å spørre etter.

Under måltidet ble Jan kontaktet av Jarle som sammen med en østtysker ba han med utenfor. Østtyskeren presenterte seg som Hans Tillman, som var en slags utenrikskorrespondent for Norden, fikk Jan fortalt.

Tillman var interessert i kontakter og spesielt i Trøndelag, hvor han for tiden ikke hadde noen. Jan syntes det var lott å bli spurt og takket ja, uten å spørre så veldig mye om hva det hele gikk ut på i praksis. Etter lunsj når gruppa skulle på utflukt, et besøk på et universitet, måtte Jan bli igjen samen med Hans Tillman og Jarle Blindheim.  I løpet av de neste ukene var Jan Iversen fått dekknavnet «Stravinskij» og var blitt en programmert brikke i en usynlig armé.

Onsdag 7.februar 2007

«Dr Leoniid Arkovji, russisk atomforsker gjester ISfiT» lyste det fra Adresseavisas forside.

Overskriften brant i Jan Iversens øyne. ISfiT var en internasjonal studentfestival som hadde fred og nedrustning som hovedtema. Han skjønte at gårsdagens telefon hadde noe med det å gjøre. Nå var det enda noen timer til Anniken kom hjem fra Åre. Han var i villrede om hva han skulle foreta seg nå. Etter sommerturen til DDR og Sovjet var han sovende agent for Akp, trodde han.

Han hadde fått ett oppdrag først på 1980 tallet da NATOS forhåndslagring skjedde over Djupvasskaia i Hommelvik. Da hadde han fotografert og filmet konvoiene med biler og utstyr som ble kjørt til de digre fjellhallene i Gevingåsen. Alt hadde foregått i fullt dagslys, så veldig hemmelig var det nok ikke. Men han hadde trent og fått opplæring i slikt, men også opplæring i hvordan man skulle drepe et menneske. Det andre oppdraget han fikk var å verve seg til FN-styrkene i Libanon.

Der gikk jobben hovedsakelig ut på å informere og overbevise de andre FN-soldatene om at Palestina var en suveren stat og at det var jødene som hadde tatt fra dem landet etter 2.verdenskrig. Men utover dette, hadde han ikke hørt noe fra noen, som tiltalte ham «Stravinskij».

Oppholdet i Libanon hadde vært greit for Jan sin del. Anniken holdt på etterutdanning på lærerskolen og de bodde i en sokkelleilighet på Lånke. Han var der nede i to perioder, men tok ikke på en tredje, selv om det var gode penger og tjene. Han tok «tekniker’n» og forlot kampen for proletariatet. Det gikk jo sakte men sikkert tilbake med det prosjektet med Garbasjov og Glastnost.

Anniken var uvitende om Jans status som agent. Hun trodde at han var blitt kalt inn til samtaler på grunn av sin tilknytning til AUF, selv om han ikke var styremedlem i lokallaget engang. Nå hadde han fått et oppdrag. I kveld skulle han få vite hva det gikk ut på. Han skjønte ikke hvem som stod bak oppdraget, men han følte han måtte på Værnes til avtalt tid. På loftet hadde han en bag med utstyr i. Der var det både våpen og eksplosiver, fotoutstyr og radio.

Anniken hadde aldri sett i den bagen, hun hadde trodd ham da han sa det var arbeidsprøver fra studietida, og ikke mast noe mer med det. De hadde begge samlemani på ting fra fortida, så hun forstod. Ungene jublet da Anniken kom hjem. Hun hadde kjøpt med godt fra Sverige og falukorv som de skulle steke til middag, med poteter og makaroni til. Det var en livrett.

Jan fortalte ikke om telefonen han hadde fått, men at han skulle på Værnes å hente en forsker fra Stavanger på kvelden. Forskeren var nyansatt og de hadde funnet ut at det var greit med litt selskap første kvelden. Jan skulle vise han forskningssenteret og etterpå kjøre han til en av StatoilHydros leiligheter. Det hele ville ikke ta mange timene, han ville nok være hjemme til i god tid før midnatt. De hadde jo litt å ta igjen de også, smilte han og ga Anniken et kyss på panna.

Etter middag og oppvask var det tid for litt lesing for minstemann, deretter måtte Jan dra på Værnes. Der gikk han til gate 18 og satte seg ned med dagens utgave av Dagbladet, som var en av prosedyrene ved kontakt. Etter noen minutter kom en kvinne i typisk flyvertinneuniform og satte seg ved siden av Jan. Hun rotet i vesken sin som kvinner ofte gjør, før hun sa «Stravinskij» og leverte Jan en konvolutt i A4 format. Deretter reiste hun seg og forsvant like fort som hun hadde kommet. Jan tok konvolutten og la den inn i avisen, som også var prosedyre, og gikk mot utgangen.

I parkeringshuset blunket en bil tre ganger til han i det han satte seg inn i sin egen bil. Det betydde at Jan skulle følge etter. I den dunkle belysningen så han at det var en kvinne som kjørte, hun ligna på kvinnen han hadde fått konvolutten fra. Bilen foran kjørte fort, forbi Hellsenteret og over brua, svingte av til høyre og kjørte i retning Elvran og Selbu. På et langt veg -strekk svingte Saaben av og inn på en vei til venstre. Jan kjørte etter på den ujevne grusen. Bilen foran hadde satt ned farten, men Jan syntes det gikk litt fort på den svingete og etter hvert gjenvokste veien. Der småskogen viket unna for en liten åpning stod det en kassevogn av ukjent merke. Det ligna en frysebil, men viste seg å være en slags campingbil, en bobil av eldre italiensk opphav.

Jan steg ut av sin bil og gikk mot Saaben. Kvinnen som kjørte, hadde nå tatt av seg flyvertinneuniformen og kom ut av bilen i bukse og jakke med et stort skjerf i halsen. De gikk inn i den ventende bobilen. Mannen som satt der bak et bord bød han å sette seg. Deretter åpnet Jan konvolutten og var totalt uforberedt på det bildet han der fikk se. Han hadde bommet kraftig på sine antagelser om oppdragets art og målets identitet.

Jan skulle begå drap! Det skulle skje i kveld, om to timer, her på Stjørdal. Målet skulle komme med fly til Værnes og måtte taes av dage mellom flyplassen og hotellet. Helst så diskret som mulig, helst 100 % utslettelse. Jan protesterte. Han hadde ikke noen trening i dette lenger og Akp og ml-bevegelsen var jo for lengst nedlagt. Men mannen bare viste han bilder fra oppholdet i Sovjet, fra treningen med GRU og KGB instruktørene, og papiret som viste at Jan Iversen var sovjetisk agent i Norge i 1978.

De hadde overtaket. Mannen som kalte seg «ryddegutt» hadde valget mellom å rydde bort Jan eller målet som landet på Værnes om to timer. Jan var enig i at det siste var det beste alternativet. Siden Jan kjente målet personlig, skulle operasjonen i teorien gå greit. Målet skulle likvideres, deretter bringes til destruksjon. Det var Jan sin jobb. Etterpå ville han være løst fra sin kontrakt og, mannen holdt inne, før han fisket fram en konvolutt, belønningen var en årslønn i kontanter. 470, brukte, norske tusenlapper, skattefritt. «Det ville hjelpe hytteplanene på Storlien», smilte damen, på klingende Svensk.

Jan reiste seg og gikk ut, han måtte ha luft. Hele greia var fortrengt. Sommerleiren i DDR og Sovjet var bare et av mange lyse minner han og Anniken delte. Agentstatusen hadde han ikke tatt alvorlig, og nå hadde han glemt alt. Som lyn fra klarere enn klar himmel hadde fortiden innhentet han. Alt var moralsk forkastelig. Skulle han melde seg for det Norske sikkerhetspolitiet? Var ikke sakene foreldet? Hadde han gjort noe ulovlig forresten? Han hadde ikke sendt noen hemmelige, ingen andre heller for den saks skyld, opplysninger til fremmede makter.

Han hadde ikke drept noen, han hadde ikke slått eller stjålet eller begjært eller hva det nå stod i bibelen. Hva var alternativene? Han kunne drepe denne mannen det var snakk om. Han kunne nekte, men da ville han bli avslørt og kanskje skadet selv. Familien ville bli skadet og arbeidsgiveren ville ikke likt hans lefling med Sovjet og russere, de var store gasskunder. Han kunne melde seg selv som sagt, med fare for å bli ledd av. De hadde han i saksa. Dessuten, han var blitt materialist, fire hundre og sytti tusen, var mye penger. Mannen hadde lovt at de skulle vaskes.

Jan gikk ut fra at det da var snakk om en travpremie eller lignende. Han hadde fortrengt historien, men greide han fortrenge et drap? Et mord? Jan var mildt sagt fortvilt. Han hadde aldri trodd på noen Gud, for han var det Marx og Lenin, og Tse Thung. Han trakk pusten. Dette kom han seg ikke unna. Verken med livet eller æren i behold. Samme hva han gjorde og valgte. Om to timer kunne han bli drapsmann. En rik drapsmann. Samme hvordan han snudde og vendte på saken; det måtte gjennomføres.

Jan Iversen stålsatte seg, Statoil Hydros forskningsdirektør Claus Bürmann hadde to timer igjen å leve…

Lørdag 23.desember 1978

Juletreet var kommet inn på stua og var nå plassert i støpejernfoten som var produsert av Trolla Bruk. Skruene var smurt og stramma godt til. Jan og Anniken hadde akkurat stått opp til en gedigen julefrokost. Faren til Jan hadde begynt på jobb igjen, nå som formann. Det var ikke en så hard jobb og litt bedre betalt.

Han hadde også fått forespørsel om å stå på lista til partiet, ved valget neste høst, som ordførerkandidat. Han var usikker på om helsa holdt. Jan og Anniken hadde pakket inn gaver fra Sovjet og lagt under treet. Nå manglet det bare å få på den siste pynten og julefreden kunne senke seg. Siden det var lørdag hadde de fleste fri. Butikkene stengte klokka ett og bare etternølerne var på handel nå. Jan og foreldrene skulle ha naboen på middag julaften sammen med en onkel og tante til Jans mor. Det var tradisjon og Jan gledet seg. Han gledet seg også til det at han nå overraskende fant en liten pakke det stod til Anniken på under treet. Han ba henne om å åpne den med engang.

Anniken strålte da hun så firmanavnet til Gullsmed Morken på eskelokket. Gullringen blinket i julelysene og tårene blinket i Annikens øyne. Jans far gråt åpenlyst og ønsket henne velkommen i familien.

Onsdag 7.februar 2007

Jan Iversen kjørte med sløret blikk mot ankomsthallen og korttidsparkeringa ved Trondheim Lufthavn Værnes. Han parkerte langs veikanten der det var skiltet maks 15 minutter. Det var enda tid til å trekke seg. Claus Bürmann var en kjernekar, hva kunne de ha å utsette på han? Hvorfor måtte han likvideres? Jan hadde kjent Claus i mange år nå. De var ofte på møter og seminarer sammen og de hadde for noen år siden tatt initiativet til en revy for de ansatte ved forskningssenteret på Rotvoll. Etter at Claus ble direktør hadde han trukket seg fra dette arbeidet og Jan hadde flytta over på Stjørdal da muligheten bydde seg.

De hadde holdt kontakten litt og gått på noen RBK kamper sammen, men i de siste par årene hadde de kun håndhilst på hverandre når det var møter og tilstelninger. Sånn sett var de sklidd bort fra hverandre, men allikevel, tenkte Jan, mens airconditionen sukket og sendte 22 grader varm luft ut i kupeen. Det var partytime! Han stoppet motoren, tok på seg hansker og gikk inn i ankomsthallen.

Flight nr BU143 hadde akkurat landet og en strøm av passasjerer kom gjennom slusen som var koblet til flykroppen som et sugerør. Han så målet komme et stykke oppi gangen mot ankomsthallen. Nå var det bære, eller briste.

Direktør Claus Bürmann gjorde store øyne da han så Jan i ankomsthallen. De håndhilste på hverandre. Jan fortalte at det hadde skjedd en alvorlig ulykke på StatoilHydro – senteret på Stjørdal, og at Claus Bürmann var ønsket dit omgående. Bürmann kikka på telefonen sin, og sa han ikke hadde mottatt noen beskjed om hendelsen. Han hadde bare hatt telefonen avslått i under en time. Jan forklarte da at sakens natur og alvor gjorde at beskjeden måtte overbringes personlig. Bürmann hadde ingen bagasje så de gikk mot utgangen. Jan Iversen visste at Claus Bürmann ikke hadde bil på Værnes. Familien hadde bare en bil så når han var på reise, benyttet han toget, eller taxi på StatoilHydros regning. Begge hadde, av ulike årsaker, en alvorlig mine på tur mot Jan Iversens bil.

Planen var å få direktøren inn i bilen, deretter kjøre ut til forskningssenteret som lå på den andre siden av rullebanen. En biltur på under fem minutter, med to lyskryss og forsere. Ved avkjørselen i det såkalte Havnekrysset skulle Jan kjøre rett fram og i retning Vinge. Han hadde en Beretta 9mm pistol på innerlomma. Med den skulle han skyte den gamle vennen i hodet. Blodsølet som et slikt skudd ville medføre, skulle han forsøke å begrense ved å kjøre ned sideruta like før skuddet.

Det er ofte forskjell på plan og resultat.

Da Jan svingte til venstre inn på veien til Sutterøleiret og Vinge akselererte han kraftig. Det var is på veien og strødd med grovkornet sand, nærmest singel. Dette medførte at han fikk et øyeblikks manglende kontroll over bilen. Jan kjørte ned vinduet og tok fram Berettan i samme operasjon. Claus Bürmann hadde akkurat lagt innpå en stor pris snus og stirret med vanntro i blikket på pistolen i kameratens hånd.

Han så ut det åpne vinduet, og så tilbake på Jan. Claus Bürmann spyttet hele snusladningen i øynene på sjåføren, kastet innholdet i den åpne snuseska samme vei og bøyde seg raskt framover i kupeen. Det kraftige lysglimtet fra pistolmunningen og smellet sjokkerte Jan, og både hørsel og syn var lammet for en kort periode. Bilen beveget seg med ca 24-25 meter i sekundet på det glatte underlaget. Snusen sved i øynene, smellet dundra i øregangene. Han krasja i autovernet på venstre side i noe bortimot 80 – 85 km/t. Et kraftig sammenstøt.

Stolpen i autovernet torpederte bilen på venstre side av motoren. Egenvekta på bilen økte proporsjonalt med hastigheten og den stoppet ikke før den trykkimpregnerte stolpen hadde klemt Jan Iversen fast mellom ratt, dashbord og seteryggen, godt fastklemt med en airbag i tillegg. Claus Bürmann kjente en flammende svie etter sikkerhetsbeltet på halsen, men var eller uskadd. Jan Iversen satt med en grønn stolpe mellom bena, og den livgivende vesken, kjent som blod, pumpet ut fra hovedpulsåra. Han var død i løpet av et minutt.

I lysningen mellom trærne oppe ved Elvran, satt en kvinne og en mann med hver sin tekopp og lyttet etter lyden av biler. Mannen hadde gjort klart et syrebad i et gammelt badekar han hadde funnet på et jorde i nærheten. To – tre timer i det badet og alle spor etter målet ville være borte. Hun hadde skiftet til flyvertinneuniform igjen og var snart på vei tilbake til flyplassen.

Da det hadde gått over en time etter sannsynlig ankomst kjørte hun ned til Hell, over brua og inn mot flyplassen.

Deretter fortsatte hun ned på E6, forbi det første trafikklyset og stoppet ved det neste.

Oppbudet av brannbiler, ambulanser og politibiler var ikke til å ta feil av. Hun kjørte mot sperringene. Der framme så hun en Passat stasjonsvogn, halvveis kløyvd av autovernet. På en båre lå noe som måtte være en person under svart plast.

En mann i hvit skjorte og dressjakke snakket med politiet.

Det var mannen fra bildet.

Operasjonen slått feil. Hun snudde bilen og kjørte tilbake til skogen. Der tok de to et bad, sammen.

 

Sluttord.

All handling og persongalleri i denne fortellinga er fri fantasi. Stedene er tilfeldig valgt og er nok ommøblert litt i forhold til det faktiske terreng og geografi. Det mest kriminelle med denne novellen er nok måten den er skrevet på. 

Tredjé Bjerche