Lettvinte London

Tekst/Foto: Roger Strømsnes: Overskriften henspeiler på hvor enkelt det er å komme seg til og fra London.

unnamed-50

Med Norwegians direkterute fra Værnes, gikk det raskere å komme seg til London fra Malvik, enn med bil til hytta på fjellet.

Gatwick Express tok oss til en togstasjon i sentrum, hvor vi kjøpte et OysterCard.  Dermed hadde vi fri tilgang på T-bane og lokaltog i og rundt London. Regnet ikke på om det lønte seg, men praktisk var det.

Trekker vi fra reisedagene til og fra, hadde vi tre dager foran oss i metropolen.  Our Castle disse dagene var sentrumshotellet St. Guiles, som er et OK mellomklassehotell.

Engelsk frokost

10671428_10204071305736936_2658771397729972214_n

Det heter at en får ta skikken der man er.  Den norske frokostblandinga måtte vike for den erke-engelske frokosten, som mere minnet om en kraftig middgstallerken.  Jeg valgte å tviholde på morraskaffen, på tross av at jeg vel burde ha valgt te.  Med drivstoff i kroppen var vi klare for «take off».

 

 

Samleren

1917426_1207146952829_8071434_n

Et steinkast fra hotellet ligger Denmark Street,  en godte-pose for alle med lidenskap for strengeinstrumenter.  I en av butikkene sto jeg rundøyet og stirret på en nummerert USA Fender Stratocaster av samme årgang som jeg kvittet meg med for kr. 1.000,- i 1970. Den jeg solgte var strøken – denne så ut som den hadde gått gjennom ei kjøttkvern! Mens jeg sto der og siklet kom det fra ekspeditøren «That´s for collectors!»   Jeg skottet opp på prislappen – 20.000,-  …  pund!  – Han fikk rett – jeg var ingen samler.

 

HRC

324889_2978668279755_1862577881_o

Hard Rock Cafe London har litt av en historie. Det startet som en garasjecafe, der Eric Clapton trivdes, men for å være sikker på å få stamboret fikk han i 1971 hengt opp en av sine gitarer.  Dette irriterte gitaristen i The Who, Pete Townshend, som uka etter kom med sin gitar for å få sin «wall hanger». Med gitrenfulgte en lapp; «Mine´s as good as his!».

Etter det ballet det på seg, og foruten en klenodie-runde i lokalene, anbefaler jeg å ta turen med omvisning nede i hvelvet. Her er Hendrix, Dylan, Lennon-effekter og masse annet å se på.  Omvisningen er gratis.

Nok et tips; et av HRC´s motto er «The Bigger The Better». De serverer voksne porsjoner, så ta høyde for det når du bestiller.

 

 

The London Eye

Vær tidlig ute, det er besøkstopp mitt på dagen. At det er klarvær, er heller ikke noe minus. Lurte litt på hvilken følelse det ville gi å komme opp, da rensing av takrenner fire meter over bakken vanligvis er nok for meg. Vi skjønte fort at dette var en moderne, automatisert turistattraksjon. Kjøp av billetter, på- og avstigning gikk som smurt.

Utsikten må bare oppleves.  Inne i de store boble-cabinene kunne vi gå rundt 180 grader. Underveis var det automatiserte fotostopp.  Utenfor blitzet det fra alle kanter, og vi ble foreviget. Vel nede på bakken kunne vi kjøpe bildene.

4D

Med på pariserhjul-billetten fulgte også inngang til en 4D kino attraksjon.

Hvis du noen gang stillestående har lurt på hvordan det kan føles å være en måke svevende over Themsen, så lurer ikke mer – her bringes vi omtrentsom så nært som våre sanser klarer å oppfange.  Dette er 4D opplevelse, som skiller seg ut fra typiske 3D-film attraksjoner som mange av oss vil ha opplevd på fornøyelsesparker over hele verden.

Her var det en haug med banebrytende teknologi.  Vind, snø og vibrerende gulv ble toppet med opplevelsen av spesialdesignede lukter.  Mens vi dukket for nærgående festfyrverkeri kjente vi samtidig kruttlukt.

Last minute tickets

Vi elsker Londons musikaler.

Å være skuespiller i London er et tøft liv. Fylles ikke salen, taes stykket av. Er det en publikumsmagnet, går det i årevis. Den enkelte skuespiller må prestere maksimalt, og har ikke noe økonomisk sikkerhetsnett å falle tilbake på.  Dette gjør at det som leveres vanligvis er av ypperste klasse, og vi har enda til gode å dra missfornøyde fra en musikal-opplevelse i London.

Sunny_Afternoon_Musical

Forhåndsbestiller du billetter er du sikker på å få det du ønsker, men vi har også fått tak i billetter via hotellet, eller kjøpt i billettkiosk eller på selve teateret.

Ikke langt fra hotellet lå masse kiosker som solgte billetter.  Her kan du også gjøre noen priskupp, og selv om de hadde et visst prissamarbeid, kan det lønne seg å sammenligne priser. Vi jaktet på billetter til «Sunny Afternoon», historien og musikken til The Kinks. Det ble napp med en gang, og vi fikk gode billetter til en grei pris.

 

Camden

Det er farlig å gi seg ut på rangering, men Camden har av nordmenn blitt kåret til Londons mest populære marked, og slår dermed knockout på både Covent Garden og Portobello Road Market.  Camden har blitt en stor turistattraksjon, og besøkes daglig av over 300.000.

375874_2457004838495_456247846_n

Markedet tiltrekker seg unge og nysgjerrige, og innenfor fashion er det et enormt spenn.  Punkere og rockere dominerer.  Gatebildet friskes opp med heftige vegg-dekorasjoner, og for trøtte ben finnes koselige pubber, der vår favoritt, fish&ships, ofte er å finne på menyen.

Blant alle de flotte klesbutikkene og på det åpne markedet kan en fort bli fristet til å shoppe en burlesqe eller punk-inspirert jakke, som hjemme blir i «friskeste» laget, og derfor blir hengende i  skapet.

Det opprinnelige helgemarkedet har etter hvert utvidet til å ha åpent hele uka, fra 09.30 til 18.00

Vi tok T-bane, men på sommeren går det også kanalbåt. T-banestopp er «Camden Town» eller «Chalk Farm»

 

 

Abbey Road

10959614_10205117096961063_1322583157525942462_n

Gata som ga navn til det sist innspilte albumet fra Liverpoolbandet The Beatles, var et must for oss å besøke.

Abbey Road Studios virket å være i full aktivitet, selv om det ifølge vaktmesteren var noen år siden Paul McCartney var innom.  Folk hastet inn og ut, med og uten instrumenter.  Det var tydelig at studioet hadde tålt tidens tann.

Jeg lurte på hva det er som gjør enkelte steder til turistmagneter.  Det var ikke høysesong.  Likevel ble trafikken i Abbey Road ved et enkelt fotgjengerfelt hindret i ett sett av kryssende turister, gjerne med et spesielt ganglag.  Endelig kom det store øyeblikket da vi fikk krysse det samme fotgjengerfeltet som The Fab 4 gjorde i 1969, og selvsagt ble det foreviget

Ja, – nå skjønte jeg hvorfor turistmagneter oppstår.